Blant annet - både stort og smått, yndig og rått - har jeg hekta meg opp i en del av den nye trance-musikken. I höjdare som for eksempel Sun Project og Psycraft. 

Musikk har ingen grenser - ikke i tid, ikke i rom, ikke i sted, ingenting... heldigvis.

Fått med deg denne her?

The Crystal Method - les den biografien til denne elektroniske musikkduoen:

Jeg liker gekko. Salamander og firfisler også, forresten. Nok til at jeg har utgaver av dem malt på glass, formet i messing og besatt med glasspyntestener.

Derfor var jeg ikke spesielt overrasket heller, da jeg fant ut at verdensbanken og firfisla i grunnen var to sider av samme sak.

Ikke sjelden kan jeg få behov for å slå meg ned på Tenkesteinen og la roen fylle sinnet. Kanskje en gråblek vårkveld med orkesterplass til vårsymfonien. Solist: Turdus Merula - bedre kjent som Svarttrosten.

Det er i slike øyeblikk at tanken kan streife meg; om sjelevandring og slike ting. For hører jeg ikke kjente akkorder fra trostestrupen, mon tro? Dypt, sårt og uendelig vakkert. Inne i sitt musikkammer en vinterkveld kan Sergei Rachmaninov spille trolske Merula-toner. Jeg foretrekker Vocalise (Op. 34, No. 14). Den er verd en stille stund. Hos meg ble denne musikken til en historie som fløt fram fra PC'en helt av seg selv:

Musikk er stemningsbestemt, både i komposisjonsøyeblikket og i det sekundet lyden treffer lytterens sanseapparat.

Dette er den enkleste beskrivelsen jeg kan komme opp med når det gjelder å forklare hvorfor jeg ikke kan svare kort og konsist på hva slags musikk jeg liker.

Sånn sett, ville det vært langt enklere å svare på hva slags musikk jeg IKKE liker: Buck Owens og sånn, for eksempel. Eller reinspikka hat-musikk.