|
|
 |
| Krydder i norsk kultur: |
|
En flik av India
|
|
| Publisert: |
10:11 09/04/2003 |
|
| Sist endret: |
09:25 21/10/2003 |
|
|
|
| |
Iført mørk jadegrønn sari åpner hun døren til hjemmet sitt og ønsker lavmælt velkommen. Allerede i entreen slår en lun atmosfære imot besøkende, dempet belysning, en duft av Tandoorikrydder.
Amardeep Singh vil fortelle om India.
|
| |
- Alt, absolutt alt, var nytt for meg da vi kom hit til Norge for seks år siden, forteller hun.
– Ikke bare språket, men også kulturen, skikkene og slike ting som vareutvalget i butikkene, for eksempel. I begynnelsen forsto jeg ikke engang forskjellen på alle meltypene. Derfor kjøpte jeg en pose av hver sort for å prøve det ut, minnes hun.
- Alle ting var meget vanskelige, det meste føltes bakvent og alt måtte læres.
Hun forteller at det ble lettere etter hvert, da hun gjennomførte et 500 timers norskkurs som ble avsluttet med skriftlig og muntlig prøve.
- Jeg hadde heller aldri bodd i et trehus før, for alle hus i India er av stein og mur. Det var utsikten som gjorde utslaget for at vi valgte akkurat dette. Vi så på mange forskjellige steder, men kom tilbake hit og bestemte oss.
Fra Jabalpur til Hong Kong
- Jeg er født i det nordlige India, i en storby som heter Jabalpur. Vi var sju søsken, seks jenter og en gutt. Men jeg har ikke bodd i India på 22 år. Før vi kom hit til Farsund, bodde vi i Hong Kong i elleve år, mannen min og jeg. I en leilighet langt opp i en høyblokk. Jeg jobbet som engelsklærer i en kinesisk barnehage. Før Hong Kong seilte vi sammen til sjøs. Men hjertet mitt ligger likevel i India.
Amardeep og Surender Singh reiser hjem dit en gang årlig og blir i ca en måned.
- For meg er det like vanskelig hver gang å reise tilbake til Norge igjen. Å forlate familien og landet som jeg er så glad i. Tiden går så fort når vi er der. Det er mange å besøke, mange å snakke med. Jeg tenker ofte at jeg helst ville ha god tid til å sitte stille og bare være der, i lydene, luktene og alt som jeg forbinder med det som var før jeg reiste ut. Men det er viktig for de to sønnene våre å lære den indiske kulturen å kjenne. Begge forstår godt det indiske språket som jeg og min mann snakker, men de har aldri bodd i landet.
Hun lager sitt eget lille India innenfor fire vegger i hjemmet. Det er ikke mange andre indere i distriktet, bare en familie i Flekkefjord og en i Kristiansand. De kommer sammen av og til.
Sikher, muslimer og kristne - et mangfold
India har veldig mange språk og mange religioner. I det daglige er dette ikke noe problem mellom vanlige mennesker.
- Det er på toppnivå konfliktene ligger, mener Amardee Singh. – Selv er vi sikher. Dette er en ”ny” religion, bare ca 500 år gammel. Sikhenes helligste tempel ligger i Punjab, og vi var der og besøkte dette tempelet for ett år siden.
Amardeep viser bilder. Tempelet omgis av vann, og ser ut til å stige opp av vannflaten som en hildring. Portaler, søyleganger, haller, utsmykninger i rent gull, og et lavt, gyllent solskjær over det hele.
- Tempelet er åpent hele døgnet, forteller hun.
– Her kan de fattige få mat og hvile. Det er alltid store mengder mennesker i tempelet, aldri ro. Alt feies og rengjøres hver morgen, og blomsterdekorasjonene byttes ut med friske blomster.
Sikhenes hellige skrifter heter Gurmughi – ”Av Guruens Munn” – og er skrevet av ti guruer, både kristne, muslimer og sikher. Gurmughi oppbevares strengt bevoktet, og fraktes til og fra offentligheten i tempelet i en gullprydet bærestol som gir klare assosiasjoner til Paktens Ark. Det religiøse språket er svært vanskelig å forstå for alminnelige mennesker. Hver morgen åpnes den hellige boken på et vilkårlig sted, og det første verset på denne siden blir dagens skriftsted. Er man i India, kan man få forklaringen i tempelet. Indere i utlendighet kan hente det inn enten via kassetter, eller via internett slik Amardee og hennes mann gjør det. Hun og mannen sitter ofte foran de store vinduene hjemme i stua og ser ut over Lundevågen. Utsikten gir en ro, forteller hun, som gjør det lett både å tie og å snakke sammen. Det er i slike øyeblikk de diskuterer religiøse spørsmål.
- Indiske helligdager er bevegelige, forteller hun.
– Derfor er det viktig for oss å kunne følge med på TV-stasjoner som viser disse tidspunktene.
Indere godtar lettere sin skjebne, mener Amardeep Singh.
– Vi har lettere enn vestlige for å akseptere det som skjer, at det tilfeldige rår, eller skjebnen. Det er nok religionen som bidrar til denne innstillingen til å ta livet som det kommer.
Amardeep tier. Fra stereoanlegget flyter lav, indisk musikk med fremmede toner i vakker samklang. Hun reiser seg for å hente te. Det rasler svakt fra sarien idet hun går forbi.
Om respekt for eldre og å elske den man får
- Det er fremmed for meg, når den vestlige kulturen ikke gir rom for respekt for eldre mennesker, sier Amardeep Singh.
– I India er vi oppdratt til å forbeholdsløst akseptere det de eldre sier. Vi stiller aldri spørsmål ved det engang.
Det indiske samfunnet er mere familieorientert enn det norske. Hele storfamilier lever sammen, ikke bare med generasjoner, men også med flere ledd til siden, slik som onkler, tanter og søskenbarn.
- Den indiske kulturen er en kultur for hele familien, og har ingen egen ungdomskultur, forteller Armadeep.
– Det er sjelden at unge mennesker går ut alene for å treffe andre ungdommer. Men det er likevel kanskje noe som er i ferd med å endre seg.
Mennesker med vestlig bakgrunn er svært opptatt av ”arrangerte ekteskap”. For Amardeep Singh er dette ikke noe problem.
- Min familie og hans familie ble enige om at Surender og jeg skulle gifte oss, forteller hun.
– Jeg hadde ingen innvendinger. Han var kjekk og virket snill. Jeg mener med det at jeg har lært meg å elske min mann fordi vi er gift. Den vestlige kulturen krever at man skal elske hverandre for å bli gift. Men kjærligheten for oss er noe som vokser frem av respekt og velvilje. Familiene leter etter en partner for sine barn, og finner en som passer i bakgrunn og sosial status. Et arrangert ekteskap er derfor ofte å betrakte som et ”ekteskap mellom familier”.
Men hun vil at hennes egen sønn skal få anledning til å velge sin partner selv. Dersom han ønsker det. Og hvis han kommer hjem med en norsk kjæreste, så vil ikke det være noe problem. Det godtas.
- Selv om vi selvsagt helst ønsker at han skal finne en indisk pike, sier hun.
– Det blir enklere da, med bakgrunn, kulturforståelse og alt. Dersom han ikke finner noen kjæreste selv, har vi anledning til å velge for ham. Slik er det.
Hun forteller at skilsmisser også forekommer i India. Men det må være en god grunn for det. Ekteskapsproblemer er ikke private, men en del av hele storfamiliens problem på begge ektefellenes side. Hun vet om tilfeller der kvinnens familie har hentet henne hjem igjen fordi ekteskapet ikke fungerte. Det er selvsagt en belastning for begge familiene, men det er også forståelse for en uholdbar situasjon.
- Dette er også blant de tingene som er i ferd med å endre seg i India, sier Amardeep.
– Kvinner tar utdanning og blir mere selvstendige. Det blir mer likt et vestlig mønster, selv om forskjellene er store fremdeles.
Amardeep Singh maler vakre akvareller. På veggen henger blant mange andre bilder, ett med nomademotiv fra ørkenen i India.
- Å male var noe jeg lærte som et fag på høyskolen. Jeg har det jeg vil kalle for en ”generell” 3-årig høyskoleutdanning. Den gir altså ikke noen yrkestittel eller utdanning i bestemt retning.
Nevenyttige nordmenn
- Dere nordmenn er så flinke med hendene, sukker Amardee.
– Vi er ikke vant til slikt som hagearbeid for eksempel, og jeg vet ikke om jeg liker det, heller.
Hun forteller at det sto et gammelt epletre på forsiden av huset da de flyttet inn. De ville ha det vekk, og måtte gjøre jobben selv.
- Da vi hadde kappet det ned, båret vekk kubbene og ryddet opp alt rotet etterpå, så vi på hverandre og sa: ”Nå skulle de ha sett oss, de hjemme i India!”. Hun ler ved tanken.
- Tidligere ville det aldri ha falt oss inn at vi skulle gjøre noe slikt selv. Hjemme hos mine foreldre hadde vi gartner, og i Hong Kong hadde jeg ikke behov for noe annet enn potteplanter i stua.
Hun har malt kjøkkenet egenhendig også, og er litt forskrekket over seg selv. Og over at hun har valgt blå farge.
- Jeg blander krydder selv, forteller Amardee.
– Krydderblandingene får en mye kraftigere aroma når jeg blander ferske ingredienser. Jeg kunne gi oppskrift på indisk tandoori-kylling, men siden vi ikke spiser så mye kjøtt, blir det ”Chana batura” i stedet.
CHANA BATURA
Til Batura (frityrstekte ”lappekaker”)
1 kopp mel
1 egg
litt bakepulver
salt etter smak
yoghurt (eller ”curd”, dvs. dravle)
olje/fett til frityr
Kna alle ingrediensene til batura sammen til en deig dagen før det skal brukes. Settes på et lunt sted for heving. Neste dag bakes de ut til tykke ”puris” – dvs. kaker omtrent på størrelse med lappekaker – og frityrstekes i fett eller olje.
Til Chana
500 g kokt ”gram” – dvs. kokte kikerter
2 sp.skjeer yoghurt eller ”curd”
2 sp.skjeer ”ghee” – dvs. olje/fett
2 store løk
chillipulver
1 stort stykke fersk ingefær
Garam Masala
Amchoor – dvs. tørket, knust mango
NB! Alle ingredienser som ikke fåes i vanlig matvareforretning, finnes i asiabutikkene i Kristiansand.
Riv løkene til en fin masse. Varm opp olje/fett i en ”dekchi” – en wokpanne, og brun løken sammen med finhakket ingefær. Tilsett chillipulver, yoghurt eller ”curd” og kokte kikerter. Kokes i ca 5 minutter.
Ta dekchi’en av varmen og tilsett Garam Masala og Amchoor.
Tilbered chana med tomatskiver, hakket koriander og grønn chilli, og server sammen med batura.
Riv biter av batura og dypp i chana – spis med fingrene og nyt smaken!
LITTERATURTIPS:
Arundhati Roy: ”Guden for små ting” 1997
Kiran Desai: ”Guruen i guavalunden” 1998
Chawla Harcharan ”India forteller” noveller 1992
|
|
| |
|
|
