- Ingen annen bransje har hatt så mye omstillinger som verftsindustrien, påpeker han.

- Fra seil til damp og videre, fra tre til stål - hva som helst. En rivende utvikling. De siste hundre årene har ikke norsk verftsindustri gjort annet enn å bevise at vi har evne til omstilling og tilpasning.

 

Det er rolig i hallene på SIMEK for tiden. Iversen har likevel nok å gjøre. I en glipe mellom to avtaler lar han frustrasjonene over norsk kostnadsstruktur strømme:

 

- Det er jo ikke bare snakk om lønnskostnader, sier han lett oppgitt.

- Lønningene er høye andre steder også. Bransjens største utfordring er et stadig økende kostnadsnivå på avgifter til staten. Ja, det gjelder forresten ikke bare bransjen, men næringslivet generelt - alle strever. På toppen av det hele skal vi slite med lavkonjunktur og ugunstig valutanivå.

 

Han er imidlertid ukuelig optimist midt i engasjementet.

 

- Når høykonjunkturen er tilbake, er det fortsatt behov for å bygge. Hvis styrende myndigheter kan se litt langsiktig når det gjelder oljeutvinning, ser vi at vi fremdeles har behov for oljerigger, beredskapsbåter, ferger og så videre. Selvfølgelig har vi en sjanse!

 

 

"Den nye tiden" - hva er den nye tiden for verftsindustrien? Utflagging, billig arbeidskraft i Østen eller i tidligere Europeiske østblokkland? Den totale arbeidsledigheten og næringsmessig mørketid her hjemme på berget? Øyvind Iversen blåser:

 

- Pff! Norske verft har allerede tilpasset seg "den nye verden" - det er bare ingen som snakker om det! Vi delproduserer i lavkostland - i Polen, blant annet. Men vi tar produktene hjem for å gjøre dem ferdige. Uten drahjelp fra utlandet hadde vi måttet legge ned - så enkelt er det. Her hos oss har vi hatt tilnærmet samme antall ansatte i årtier. Forskjellen er at vi nå har tredoblet produksjonsvolumet, med samme arbeidsstokken.

 

- Dessuten…, legger han til.

- Redernes valg av produksjonssted handler ikke bare om kostnader. Det handler like mye om hvilken kompetanse som finnes på stedet som velges.

 

Så langt konjunktur og lønnskostnader. Men Iversen har mer på hjertet:

 

- Vi administrerer oss i hjel her i landet, proklamerer han.

- Det er jo snart "ingen" som jobber for at "alle" skal få pensjon. Og næringslivet skal betale kostnadene, selvsagt…

 

Han ser ikke ut som om han bifaller akkurat det.

 

- Ta arbeidsgiveravgiften, for eksempel. Er det rimelig at næringslivet skal betale for å holde folk i arbeid?

 

Kunstpause.

 

- Jaja - jeg har forståelse for statens behov for inntekter - men staten burde også revidere sine egne ting. Men lovpålagt tjenestepensjon i tillegg…?!

 

 

Øyvind Iversen grubler fælt på det fenomenet han kaller "best i klassen" - at Norge alltid skal befinne seg i det sjiktet.

- Det er jo alltid en kostnad forbundet med dette, sier han.

- Ta støygrensene, for eksempel. Norge ligger noen desibel under EU-kravet i forslaget til grense. For vår bransje betyr det ingen ting annet enn millioninvesteringer… bare for å være bedre enn EU-standard. Da beveger vi oss plutselig inn i grenselandet fra "behagelig stille" til "ubehagelig stille". 

 

For å illustrere, kan vi gi følgende eksempel: Skal det settes en støygrense som fungerer slik at det blir slutt på nattarbeid, kraftig nedskjæring på kveldsarbeid og begrensninger på dagarbeid på verftet?

 

- Men verftene skal klare seg, sier han brått.

- Noen ryker med og andre kommer til - sånn har det alltid vært. Jeg tror at mekanisk bransje har sin framtid.