|
Ja, hva så? Hva kunne du ha gjort?
 Hun vokste ut av deg, hun vokste fra deg. Mens hun strødde rundt seg med små tegn på hvem hun var. Hvor hun var. Men aldri hvorfor. En vrengt, rød silketruse på badegulvet. En ukjent adresse på gul lapp bak ibenholtfiguren på hyllen i entreen. En svak eim av ny parfyme i rommet, en CD med fremmed musikk. En ukjent mannsstemme på telefonen.
Og hva så? Var det din sak?
Brystene hennes svulmet under trange gensere. I skarp kontrast til de magre håndleddene og fingrene. Nakken, hvor knoklene avtegnet seg tydelig mot huden. Ringen i navlen, med en liten sølvdråpe. Som en tåre. Eller en dråpe hvitt blod. Ditt blod.
Føttene hennes. Hvor mange ganger hadde du massert dem? De to midterste tærne på venstre fot var sammengrodd til ytterste leddet. En genarv i familien. Kvinnene bærer et anhang, et fotavtrykk støpt i sølv - to sammenvokste tær - i et kjede rundt halsen.
Ingvild tok aldri sitt av seg. Hun var fremdeles en av dere.
En stund.
Og så? Om hun ville være noe i kraft av seg selv?
Det såret deg. Du ble aggressiv overfor alt dette som du ikke forsto. Som du var redd for. Det du egentlig var redd for, var å miste henne. At hun skulle snu ryggen til deg med et skuldertrekk. Og gå. Bli borte bak den lukkede ytterdøren som slo igjen med et drønn. Hvor mange ganger hørte du den lyden i søvne? I halvsøvne? I våken tilstand? Hvor mange ganger hylte du ut frustrasjonene dine mot den lukkede døren? Med hender som knyttet seg så hardt at neglene skar seg inn i håndflatene og etterlot fire månesigder?
Hva hylte du for? Alene i en tom leilighet?
Det var ingen som hørte deg om nettene, heller. Ingen som så at du drev hvileløst fra vinduene til døren, ut på kjøkkenet, tilbake til stuen. Ingen som så hvor mange knuste sigaretter som lå igjen i askebegeret. Ingen som kjente lukten fra den beske, kalde kaffen i bunnen av glasskolben utover morgenkvisten.
Ingen som så at du etter hvert begynte å sprette en flaske gin eller whisky. For å roe deg ned. Så du kunne sove uten alle de utslitende bildene som flimret bak pannebenet. Ingen som så at du satt sammenrullet i sofaen og hamret knyttnevene mot hodet. Fordi du ikke orket.
Hvorfor orket du ikke?
Hun hadde vært et yndig barn. Vakkert. Reflektert og kjærlig. Brunøyet, med en medfødt femininitet som hadde slått deg. ”Den er ikke min” tenkte du. ”Den kommer ikke fra meg. Fra hvem – hvem er hun? Hvem blir hun?”
Og du trodde at du kunne forberede deg på det som skulle komme. At du kunne påvirke. Styre. Men hun kunne ikke styres. Like lite som du kunne styres. Hun var av deg. Din kjærlighet, din glede, og din forbannelse. For du skulle bære det. Du skulle bære at du hadde lært henne å finne understrømningene i seg selv, sin egen styrke.
Hvorfor lærte du henne det?
Og hvorfor viste du henne alle nøklene til seg selv? Var det fordi du selv aldri fikk noen nøkler? Fordi du strakte hendene mot din egen mors ansikt, og hun snudde ryggen til? Fordi du låste tårene dine inne, slik at din mor ikke skulle bruke dem som årsak til å slippe løs sin egen sorg?
Du ville det beste. Du ville at Ingvild skulle få alt det du selv aldri hadde fått. Derfor måtte du la henne gå, slik du aldri fikk gå. Så hun gikk. Og du hatet det. Hvorfor hatet du at hun fant sin egen måte?
”Alle kvinner”, tenkte du, ”bærer sine mødres sår”. Det hadde du tenkt å slå deg til ro med.
Men skulle hun slå seg til ro med det, bare fordi at du hadde tenkt det?
Du hadde jo lært henne å tenke selv. Hun ville ikke tenke dine tanker. Hun ville ikke leve dine opplevelser og føle dine følelser. Hun ville leve selv. Men båndene til deg var så sterke.
Hvorfor var de det?
Du hadde bundet henne til deg for å beskytte henne. For å beskytte deg selv. For du orket ikke tanken på at hun skulle bli såret. Derfor la du hele ditt eget panser omkring henne. Ditt gamle, tykke, arrete panser som ikke slipper noen ting inn, ingenting. Hun levde under dette panseret lenge. Vokste. Ble som en kraftig, grønn larve. Myk, uten egen beskyttelse. Hun kunne ikke engang tåle solen uten å tørke ut. Så måtte hun herde seg selv. Alene.
”Herregud – noe så negativt!” hadde du sagt. Da hun myk og sårbar forsøkte å fortelle deg om marerittene sine. De var viktige for henne. De var ikke det for deg. Du var redd dem. For du ville at hun skulle lykkes, og vellykkede mennesker drømmer ikke om ormer, vold og offer.
Hun slet tungt i din skygge. Du så det ikke.
Hvorfor så du det ikke?
”Kjærligheten,” sa du, ”den sårer. All annen kjærlighet enn min.” Du trodde at du var uselvisk. At det var til hennes beste.
Eller... trodde du det, virkelig?
*
Senere måtte du sitte du ved sengen hennes og høre at hun pustet. Som en dykker. Inn, ut. Inn, ut. Pesende. Rytmisk. Pustemaskinen trakk luften ut av lungene hennes. Fylte dem opp igjen. Du måtte høre undervannslydene - jevnt, unaturlig jevnt - mens skjermen på veggen viste en taggete, hvit linje. Som en fjellformasjon. Et panorama som skiftet fra sekund til sekund.
Du klarte ikke ta det inn. Ville ikke. Forsøkte å se ansiktet hennes bak masken. Men øynene var lukket. Ansiktet var lukket. Sjelen var lukket. Trekkene avklaret og ansiktet uten mimikk.
Hun var utenfor din rekkevidde, hinsides dine krav.
Hvorfor tenkte du bare på deg selv?
Tenkte du noensinne på hva hun følte, hver gang du skjøv henne fra deg med kravene dine? Bebreidelsene og raseriet ditt? Forsøkte du noensinne å snakke med henne – skape en mulighet for forståelse?
Hun ble taus.
Da fikk du panikk og fylte stillheten opp med meningsløse ord. Likegyldige ord som larmet omkring i leiligheten med sine uutholdelig skarpe kanter og urimelighet.
Hun så på deg, da. Men du lot deg ikke merke. Torde ikke gå inn i det.
Feig.
Så hun gikk.
Den siste gangen døren slamret i bak henne, følte du det som om alt blodet rant ut av deg. Kraftløst sto du igjen og ville løpe etter. Rope henne tilbake.
Du klarte ikke det heller, men du begynte å forstå.
Hva du selv hadde gjort.
|
