| Sergei Rachmaninov |
|
Halvtoner og blå melankoli
|
|
| Publisert: |
18:11 04/04/2003 |
|
| Sist endret: |
14:27 15/09/2003 |
|
|
|
| |
Ikke sjelden kan jeg få behov for å slå meg ned på Tenkesteinen og la roen fylle sinnet. Kanskje en gråblek vårkveld med orkesterplass til vårsymfonien. Solist: Turdus Merula - bedre kjent som Svarttrosten.
Det er i slike øyeblikk at tanken kan streife meg; om sjelevandring og slike ting. For hører jeg ikke kjente akkorder fra trostestrupen, mon tro?
Dypt, sårt og uendelig vakkert. Inne i sitt musikkammer en vinterkveld kan Sergei Rachmaninov spille trolske Merula-toner.
Jeg foretrekker Vocalise (Op. 34, No. 14). Den er verd en stille stund. Hos meg ble denne musikken til en historie som fløt fram fra PC'en helt av seg selv:
|
| |
 |
| Eier: Solveig Lid Ball |
| |
FLYGEL
Lyset er hvitt. Øynene brenner uten tårer. Hun spiller og spiller. Tonene klinger som et ekko mellom de kalde, hvite veggene. En rytmisk orm av lyd. Mellom de lange veggene. Og dørene. Alle lukket.
Jeg tør ikke si det. Tør ikke høre det. Tør ikke. For lydormene snoker seg inn i øregangene. Ormebol i hodet. Jeg må gå. Gå! Syttitre skritt langs vindusveggen. Syttitre skritt tilbake forbi de tause dørene. Vinduene sitter høyt, og gulvet har nybonet linoleum. Grå. Med sorte spetter. Støv på feielistene bak den doble døren. Jeg vil ikke lukke min. Jeg må være her. Inne i lyden. I musikken. Som bare jeg kan høre.
Hun slår og slår. Med krumme fingre mot tangentene. Lukkede øyne. Jeg husker dem ikke lenger. Bare at de er lukket. Stenger sjelen hennes inne. Var den blå, den sjelen som hadde kikket ut av de blanke øyenspeilene? Eller var den kanskje brun, som hasselnøtter? Gud, jeg husker ikke lenger! Hun smuldrer for meg. Lydormene eter henne. Lydormene som hun lager selv. Med håret hengende ned over det ene kinnet.
Sort flygel. Blankt. Hun vugger, vugger, vugger. Og hamrer med sprikende fingre. Eller hun leker. Med raske grep over matthvitt elfenben. Ryggen er bøyd og avvisende, mager. Nakkehvirvlene trer fram under blek hud. Håret deler seg og faller over skuldrene på hver side. Tungt, og ennå med et gjenskjær av solmodent korn.
Den lille tørre munnen, det lille tørre hvisket: ”Rachmaninov”. Hun har ikke sagt noe siden. Stemmen døde, og det var bare musikken tilbake. Klangene. Vuggingen. Slagene med krumme fingre.
Partikler av støv. De danser for henne i lyset fra den døende dagen. Et øyeblikk er ansiktet farget av solnedgangen. De blå årene i tinningene. Lyse dun på overleppen der svetteperler ligger som en fin hinne. Vippene er lange og nesten fargeløse mot kinnet.
Her jeg er nå, vet jeg ikke om dagen fødes eller dør. Lyset er melkehvitt. Korridoren er syttitre skritt lang. De andre dørene er tause. Avvisende. Det spiller ingen rolle. Jeg må høre musikken alene.
Flygelet står ved de høye, franske vinduene. Det er natt. Hun sover med armene lent mot tangentene og nesten umerkelig pust. Bare en liten vibrasjon. Som en fugl. Lille Spurv, hvorfor kan du ikke hvile? Bare litt?
Føttene mine står her de har stått mange netter. Tærne krummer seg ned i det myke, mørkerøde teppet. Hånden min på skulderen hennes. Slik den har ligget mange netter. Jeg kjenner at hun skrumper inn. Tørker vekk. Viljen er det eneste som lever. Men den svulmer. Med musikken.
Av og til drikker hun litt fra vannglasset jeg har satt fram. Tre ganger daglig bytter jeg det ut. Nå glimter det matt i det fra lampetten på veggen. Om en liten time gryr dagen. Den sekstende i rekken.
Jeg elsker henne. Det er derfor jeg ikke har fjernet henne med makt. Mange dager før. ”Jeg må bli ferdig, mor” sa hun med ansiktet vendt mot veggen. Hendene var tvunget til ro i fanget et øyeblikk. Bare et lite øyeblikk, så hun kunne fortelle meg det. ”Du må ikke forstyrre meg. Jeg hater deg hvis du forstyrrer meg.” Så la hun hendene til rette på tangentene igjen. Begynte på nytt. Lange rekker med klanger. Som trakk henne ned i dypet.
Jeg gjorde rett. I endeløse døgn her i den nakne korridoren forteller jeg meg selv den samme sannheten. Om igjen og om igjen; Jeg gjorde rett. Fordi hun ville det slik. Derfor fortsatte hun å elske meg. Ved at jeg ikke tok henne vekk. Hun fortalte meg det selv. Gjennom musikken.
Hun drikker små slurker med vann og spiller. Rachmaninov. Vocalise. Som oftest Vocalise. Av og til Scarlatti. Med dirrende fingre som vekselvis farer lekende over tangentene, vekselvis hamrer løs i en for meg uforståelig smerte som brenner hvitglødende ut av henne, og slår imot meg som dirrende hete hvis jeg kommer for nær.
Hun tåler meg ikke. Hun tåler ingen. Aller minst seg selv. Må ikke forstyrres. Puster musikk. Blør musikk. Er musikk.
Jeg ser på hendene mine og ser at de er som hennes. Årene over håndbaken. Kraften i dem. De butte fingertuppene med kortklipte negler. Stående med håndflatene mot den hvite vindusflaten undres jeg på om det er morgen eller ettermiddag. Metallgitteret danner avlange firkantmønstre på gulvet. Jeg har ennå ikke lært meg å tyde lysets vinkel mot den grå linoleumen. Det forteller meg ingenting. Derfor kan jeg heller ikke se hvor høyt solen står, om det er dag eller natt. Morgen eller kveld.
Jeg kan ikke huske om jeg har spist, eller når. Jeg vet ikke om jeg har sovet, eller om det har vært mørkt. Jeg husker ikke ansikter. Om det er noen her som har ansikter. Om det er noen her i det hele tatt.
Men jeg har ikke plass til det, heller. Bare til musikken.
En morgen har hun en hvit skygge i munnvikene. Løfter hånden mot meg i en sliten gest. Ny avvisning.
Lindring; Jeg vil gi henne lindring, men hun vil ikke ha meg. Hvorfor er du her? Hva vil du? Så jeg blir stående rett innenfor døren et øyeblikk, med hendene knyttet foran brystet. Hjelpeløs i viljen hennes. Fastfrosset i skyldfølelse. Den tynne morgenkåpen føles tung over skuldrene. En silkerustning.
Jeg mister tallet på dagene sammen med henne. Sol går over i måne, lys skimrer i mørket. Skygger i lyset. Alt er musikk, vann i et glass, fingre på tangenter, tid som renner ut. Hun synes gjennomsiktig mens tonene flyter. Føttene er nakne mot messingpedalene. Instrumentet dirrer av kraft. Hennes kraft, som blir suget ut av henne. Vocalise.
Hun blir oftere trett. Hviler motvillig. Lyset plager henne, så jeg må trekke for gardinene. De siler dagslyset til et matt, rødt gjenskjær som fra et bål, og gjør hele rommet til en dunkel purpurhule. Hun er på vei tilbake til opprinnelsen. Alt er dempet. Musikken også. Hun har snart ingen kraft igjen. Leppene hennes sprekker og blør, men hun lar meg ikke få lov til å hjelpe. Snur hodet vekk når jeg kommer med en fuktig klut eller en lindrende salve. Nå har håret ingen spenst lenger. Det ligner hamp; matt og glansløst.
Jeg sitter med armene rundt knærne på gråspettet linoleum og betrakter lyset som gjenspeiles i den nybonede overflaten. Dobbeltdørene i enden av korridoren vugger sakte opp og igjen med små sukk. Det må ha gått noen igjennom dem for et øyeblikk siden.
Hver kveld trekker jeg gardinene ifra, så vi kan slippe inn måneskinnet. Eller bare lyset fra den enslige lykten nede i gaten, som gjør at rommet virker kaldere. Hun liker det ikke. Anslagene blir en tanke hardere. Krumningen i ryggen mer aggressiv. Men nå er pausene lengre enn den tiden hun spiller, og det går merkbart nedover med kreftene hennes. Hun sovner ofte over tangentene. Men rører jeg ved henne, hveser hun mot meg. Da hender det at jeg får et glimt av pupillene hennes; de er sammentrukket til ørsmå punkter som rommer alt det mørkeste i et menneskes sjel. Hun lider, og jeg kan ikke gjøre noen ting. Hun går i oppløsning; hun tilintetgjøres av noe i seg selv.
De stadig svakere klangene hun slynger ut fra det store instrumentet har en dyp skjønnhet i seg. De rommer hele livet. Hennes liv. Hun spiller skjønnheten ut av kroppen sin og lar den flyte avsted med tonene. Opp og ut.
Når jeg sitter slik og holder rundt meg selv føler jeg meg nær henne igjen. Hun skal komme tilbake. Snart. Det hvite lyset skal bære henne tilbake til meg, og alt skal være som før. Jeg må bare ha tålmodighet. La gjenklangen av tonene fylle hele kroppen, og tvinge meg til å vente.
Hendene ligger stille med et svakt skjær av blått i det sparsomme lyset. Sener og årer trer voldsomt fram over håndbakene der huden bare er en tynn hinne. Dagen gryr. Jeg venter. Har for lengst vennet meg til å få søvn i bruddstykker i en av de dype lenestolene, bare med et tynt pledd over bena. Lyset blir sterkere, og jeg reiser meg for å trekke gardinene for, slik jeg pleier. Idet jeg passerer henne, forstår jeg plutselig at det ikke er nødvendig lenger. Et øyeblikk legger jeg hånden på skulderen hennes. Kjenner fraværet. Stillheten. Den litt klamme kulden som har lagt seg på huden hennes. Og den store tomheten som suser stille der tonene har tatt sjelen hennes med seg og fløyet ut.
Jeg går stille tilbake til stolen og setter meg. Lar morgenrøden slippe inn og fylle rommet. Den klarer likevel ikke bryte inn i det hvite lyset som skimrer over skikkelsen ved flygelet.
Det hvite lyset som har fulgt meg hit. Som nå skimrer inn gjennom de høye, melkehvite vinduene og flommer ut over linnoleumen. Den er glatt og hard under håndflatene.
Men lyset er godt og hvitt. Du fikk hvile, lille Spurv. Jeg skal sitte her og vente. Mens de dype klangene fra flygelet fyller hodet mitt, skal jeg sitte her og stirre inn i det hvite lyset. Og vente.
Vocalise.
|
|
|
|
| |
