Minuttene i forvegen er stemningen hektisk og nervøs, når Stine Spjelkaviknes og en venninne venter på at det skal skje. Kenneth Bruseland på ”Sjå å få kløpt deg” i Farsund gjør seg i stand til å pierce Stines tunge. Han henter fram en smal tang, en engangskanyle til å perforere tungen med, desinfeksjonsmidler, munnskyllevann og engangshansker. 

            - Gjør det veldig vondt?

            Stemmen er ikke helt stø. Stine tripper, og kan ikke holde seg i ro.

            - Nei, tunga er ikke så ille, svarer Kenneth rolig. – Navlen er verre.

            - Åja.

            Jentene blir stille et øyeblikk, veksler blikk.

            - Å Guri, som jeg gruer meg! stønner Stine. – Eller, neida, jeg gjør egentlig ikke det heller. Eller...

            Kenneth ser ut til å ha vært igjennom ritualet før, for han fortsetter uforstyrrelig med det han holder på med.  Alle remedier ligger klare på det lille bordet under speilet, Stine spytter ut munnskyllevæsken hun har fått, og synker ned i stolen.

 

 

             Piercing er ikke noe nytt, selv om det er en stigende motebølge i våre dager.  Til alle tider har mennesket dekorert seg med kroppsmaling, ved å rispe inn mønstre i huden og fylle dem med fargestoff – for eksempel aske, eller ved å perforere øreflipper, nesevinger og lepper og henge på seg det de synes er vakkert. Noen folkeslag bokstavelig talt strekker nakken ved å legge til stadig flere metallringer – desto lengre, jo bedre.

            Ingen reagerer på hull i ørene lenger, det er for kjipt. Dessuten er det akseptert helt ned til småbarn. Smått om senn har vi godtatt perlen i nesevingen eller ringen i øyebrynet også, for selv om noen av oss reagerer fremdeles er det ikke noe uvant syn. Men i halsgropen? I tungen? Gjennom haken eller i den tynne huden mellom fingrene? Og hva er vitsen?

           

Inn i salongen til Kenneth Bruseland har det kommet enda tre unge jenter. Enda en som skal pierce tungen. Hun har allerede en perle gjennom underleppen.

- Og i navlen, proklamerer June Gården, opprinnelig fra Vennesla men nå bosatt i Farsund.

Selv om hun i så måte er ”garvet”,  har hun den samme rastløsheten som Stine hadde for et øyeblikk siden.

- Hvorfor?

De ser nesten himmelfalne på hverandre over spørsmålet, alle sammen.

- Det er kult!

 

 

 

 

Så er alt sagt om den saken, og Kenneth kan begynne. Han merker av og tegner opp på Stines skjelvende tunge. Et lite øyeblikk senere er det verste over. Kenneth trer i en barbell og fester kulen på toppen, oppå tungen.

- Var det fælt?

- Hngh! nikker Stine og ruller ubehjelpelig med den nydekorerte tungen. – Jitt, meng ikke så ijje som jeg tjodde.

            Hun tar noen runder bort til speilet for å se. Stangen som går igjennom tungen hennes er ca 2,5 cm lang, og den er i veien hele tiden. Det er vanskelig å snakke rent.

            - Ta det med ro, sier Kenneth. – Den kommer til å passe bedre om en stund, når tungen hovner opp. Og når alt er grodd skal du skifte til en kortere.

            June inntar plassen i stolen og gjennomgår det samme ritualet, med en venninne stående på siden og betrakte det hele med dårlig skjult skrekk.

 

 

            - Jeg holder meg til å jobbe med piercing fra navlen og opp, sier Kenneth Bruseland og smiler skjevt. – Ellers kan det lett bli skilsmisser av det.

            Han sikter til at enkelte fester de piercinger på de utroligste steder, også gjennom kjønnsorganene. Det blir nok ikke mote i Farsund med det første, mener han, og ser litt lettet ut. Men han har magasiner som viser at mange har en groteskt frodig fantasi på hvordan kroppen kan perforeres, beskjæres, brennes, kuttes og pyntes på ellers andre spesielle måter.

            - Men disse ekstreme tingene er for helt særegne typer, og foregår mest i spesielle storbymiljøer, sier han.

            Kenneth Bruseland er opptatt av å formidle til piercingkundene sine hvor viktig det er med rensing og renhold. Alle får utdelt et A4 ark med framgangsmåter og renseutstyr.

            - Selv om alt ser bra ut etter noen uker eller måneder, er det lite lurt å slutte å rense, advarer han.

            Han har hatt noen få som har kommet tilbake etter en stund, med betennelse i piercinghullene. Det kommer utelukkende av at de ikke har fulgt renseprosedyrene. Selv er han svært nøye på at utstyret skal tilfredsstille kravene til å være sterile. Han bruker en autoklav – en dampsterilisator – til alle redskaper som kommer i kontakt med eventuelt blod, og til penetrering av huden – altså gjennomhulling av for eksempel tungen – er det engangskanyler som benyttes.

 

 

            Ned en trapp og inn en dør, der finner du Svenni i sving med nålene sine. Sven Inge Tønnessen holder til på Rom i Lyngdal, og har tatovering som lidenskapelig interesse og hobby – ved siden av Harley da, selvfølgelig. Han bærer tydelig preg av begge deler.

            - Jeg har alltid likt å tegne, helt fra jeg var liten. Etterhvert har det gått over til å eksperimentere med mønstre som egner seg for tatovering, sier han.

            På bordet ligger et ferdig mønster i svart, hvitt og brunt. I stolen sitter arbeidskameraten, Steen Gunnar Heim, og venter på første stikk.

            - En kan ikke være sprøytepyse her, erklærer Steen Gunnar og bretter opp ermet på t-skjorta så Svenni kan begynne arbeidet på overarmen.

            Etter vask, barbering og påføring av deodorant fra stift, kan mønsteret forsiktig klemmes på armen. Nesten som når barna skal ha leketatovering.

            - Jeg bruker en alkoholholdig stift for å få motivet til å smitte av uten å renne, forklarer Svenni mens han forsiktig korrigerer deler av mønsteret med en spesiell tusj.

            Så finner han fram hansker, nåler og blekk – vannbasert blekk.

            - Ikke Bengalack, kommenterer Steen Gunnar lakonisk.

 

 

            Tatovering er stadig mer populært, og det er omtrent like mange kvinner som menn som får dekorert seg.

            - Men jentene velger litt annerledes motiver. Ikke så store, og kanskje mer feminine med blomster og slikt, forteller Svenni.

            Ellers har de såkalte ”tribal” mønstrene stigende popularitet. Det er fine, myke linjer i ensfarget svart.

            - Men de er kjedelige å lage. Du streker opp linjene, og så sitter du der og fyller og fyller på med farge.

            Til linjene rundt et motiv brukes tre nåler, på skyggelegging brukes åtte, og på spesielt store flater opptil 14 nåler som spruter fargen inn under huden. Førstegangstatoveringer er som regel ganske små, mens det er de spesielt interesserte som går over på de større motivene. Strekene i et mønster er det minst viktige, mener Svenni, det er skyggene og fargene som utgjør åtti prosent av motivet.

            - Det blir en lidenskap, påstår Steen Gunnar. – Når en først har begynt, er det vanskelig å stoppe. Dessuten synes jeg at en fin tatovering er pent å se på.

 

 

            Veggene i kjelleren hos Svenni er fylt opp med fantasifulle tegninger. Vikinger, pantere, ørner, vakre kvinner, drager, slyngende motiver som ikke har noen begynnelse eller ende, dødningeskaller og blussende roser. Men han gjør andre ting også, Tommy & tigern eller Ole Brumm, for eksempel.

            - Jeg har lett lenge for å finne et motiv jeg liker, sier Steen Gunnar Heim. – Jeg har vært en del over i USA, men heller ikke der har jeg funnet noe jeg liker. Jeg ga Svenni frie hender, og han tegnet et mønster som han mente passet til meg. Og det gjorde det. Fire drager som slynger seg i hverandre. Man skal ha god tid for å finne ut hvor det begynner og hvor det slutter, sier han og betrakter det stadig tydeligere motivet rundt venstre overarm.

            Sven Inge Tønnessen har en stø hånd, både med tegning og tatovering. Når kantlinjene er ferdige, skal det lages skygger, og til slutt fargelegges. Han bruker engangshansker, og rundt lillefingeren har han surret et lag med papirhåndkle. På armen til Steen Gunnar, rett over tatoveringen som vokser fram, ligger en klatt hvit vaselin som Svenni stadig trekker ut over tatoveringen.

            - Så går all overflødig farge mye lettere av etterpå, forklarer han.

            Det er for øvrig viktig å tilføre en tatovering fuktighet når den er ferdig. Når skorpene danner seg og det begynner å klø.

            - Jeg anbefaler Basimycin salve, men har man ikke tilgang på det, kan man bruke en fuktighetskrem uten parfyme, sier Svenni. – Og man må ikke falle for fristelsen å klø på skorpene i tatoveringen før den er grodd, for da er det stor sjanse for at fargen forsvinner.

            Med en tatovering skal en også ha respekt for solen, spesielt når tatoveringen er ny. Det er lurt å bruke høy solfaktor for å unngå problemer.

            - En tatovering holder livet ut, selv om den blekner noe, avslutter Sven Inge Tønnessen – en kreativ kroppskunstner i en kjeller et sted på sørvestlandet i Norge.

 

 

 

FAKTA

 

 

Piercing – gjennomhulling av kroppsdeler og isetting av metallsmykke.

Tatovering – mønster i huden som framkommer ved hjelp av nåler og blekk, dybde ca 1 mm under huden.

Branding – hot nytt: brennmerking med jern som er satt i ønsket mønster og varmet opp med blåselampe.

Scarification – man risper og skjærer mønstre i huden, slik at arrene danner ønsket mønster

Stumping – for helt spesielt interesserte: man fjerner kroppsdeler, for eksempel ytterste leddet på en finger, eller eventuelt hele hånden. Når man ”former ørene” heter det øremodifisering.

Neglemodifisering – neglen deformeres ved at man trekker negleroten bakover/innover på fingerleddet eller putter gjenstander under neglen for å deformere den.

Implantasjoner – inn under huden legger man gjenstander, som f.eks. forestiller anlegg til horn i panna, eller en hanekam i metall som står opp fra hodebunnen.

Tungesplitting – tungen splittes på langs, slik at man får ”to tungespisser”

 

Det er bare fantasien som begrenser det hele...og ens egen smerteterskel.