| En liten tankestrek - |
|
Er du der?
|
|
| Publisert: |
21:51 08/04/2003 |
|
| Sist endret: |
11:25 26/04/2009 |
|
|
|
| |
|
Ikke så mye. Ikke så langt. Bare en tankestrek... Tilegnet min farfar i dyp kjærlighet
|
| |
Utafor vinduet er mørket rødt av demring. Jeg har venta. Lenge. Natta er ingen venn, den holder meg tilbake. Men når gryet flyter stille ned fra åskammene og fyller skauen med flekker av lys, går jeg ut. Nølende. Hjertet banker i tunga med dumpe pulsslag.
Jeg har gått her før. Vi har gått her før, mange ganger. Det er det første jeg kan huske, og det siste. Deretter blei alt borte.
Ho har sener og årer, furua. Store, knoklete ledd der rota krammer seg fast over en bergrabb og forsvinner ned i svart jord.
Er det hånda di?
Ved vognskjulveggen hviler ljåen. Det lave, rytmiske suset fra slipesteinen henger igjen som en etterklang bak uklare vindusruter. Jeg stanser opp og lytter inn i det dunkle.
Er du der?
Stien suger meg videre inn over stein og røtter. Alt står som før – men alt er så fremmed, så annerledes? Skremmende. Det er høl i lufta der du pleide å gå. Ved siden av, eller bak meg. Beskyttende.
Kommer du?
Tenkesteinen. Mellom lave tuer av lyng. Plass til to, men alt for stor for en aleine. Lyset damper mellom treleggene i bleike søyler. Vinden hvisker gamle hemmeligheter, stille, i ei furukrone.
Hva sier du?
Svaret er et pust over grønne moseputer. Et sus i røsslyng, en uro i skyggene. Det griper tak og holder fast. Stryker og stryker. Trøster, løsner opp. Skyver ut tåka som ligger så klam og kald innvendig og stenger for sola.
Er du her?
Er du her?
Jaaaahh…
Det er et sukk. Men det er.
Da kan jeg gå hjem.
|
|
| |
