|
|
 |
| Tsjernobyl - alle vet hva det betyr... |
|
Barn fra Ukraina
|
|
| Publisert: |
20:47 04/04/2003 |
|
| Sist endret: |
19:20 13/12/2005 |
|
|
|
| |
I Vest-Ager ligger en by - en "nyslått" by med sju tusen innbyggere. Byen heter Lyngdal, og byens borgere våknet en morgen og var ikke bygdefolk lenger, men borgere. Nok om det.
I denne lille byen holder det til en absolutt bitteliten organisasjon. Men om organisasjonen er liten, er innsatsviljen formidabel.
|
| |
 |
| Fotograf: Kari Mørk |
| |  |
| Fotograf: Kari Mørk |
| |  |
| Fotograf: Kari Mørk |
| |
Barn fra Ukraina består av en håndfull ildsjeler som har lagt ned flere arbeidstimer på dugnadsbasis enn de fleste kan forestille seg. Fem ganger årlig lastes en trailer med tilhenger full med klær, sko, sengetøy og annet husgeråd som er samlet inn fra ytterste Lista til innerste Hægebostad, fra Flekkefjord i vest til Mandal i øst.
Påsken 1999 var jeg så heldig å være med på en busstur til Ukraina for å besøke broderfolket der. Det ble en opplevelse for livet. Jeg har aldri opplevd maken til gjestfri gavmildhet, midt i fattigdommen.
I tiden rett etter jeg kom hjem fra turen, skrev jeg en serie artikler i lokalavisen, Farsunds Avis. Her er en av dem:
UKRAINA - KONTRASTENES LAND - DEL 2
Langs landeveien
Nesten hver dag blir det arrangert bussturer for å besøke avsidesliggende landsbyer og vennskapskontakter. Barn som har vært i Lyngdal noen korte sommeruker. Familiene deres. Venner og naboer som skraper sammen det de har for å ønske de skandinaviske gjestene velkommen. Eller turen går til omvisning på ett av sykehusene, som alle er i like elendig forfatning utstyrsmessig, enten de er nye eller gamle.
Mange steder på den ukrainske landsbygda føler man seg satt mange titalls år tilbake, kanskje helt tilbake til mellomkrigstidens Europa. Den teknologiske utviklingen ser ut til å ha gått umerkelig forbi store deler av dette slettelandet.
Landskapet utenfor bussvinduene er flatt. Store sletter ligger brakk og husene ligger i klynger langs vegen.. I forhagene tripper høns, gjess og ender mellom frukttrær med hvitmalte stammer, mens en og annen kalkun bruser seg opp og gjør seg deilig med lange, ildrøde kjaker. Hesten er fremdeles aktivt i bruk til transport. Luntende langs vegkanten med en kjerre på slep, eller trekkende en ettskjærs plog i ujevne furer over små åkerlapper på de uendelige slettene.
Store områder står vannsyke – som sumplandskap – og skriker etter drenering. Et sted sitter en loslitt, gammel mann og fisker i det brune sølevannet. Hengepil og poppel står i vann til langt opp på stammen og med kronene fulle av trillrunde mistelteinkvaster.
Ukrainerne stabler veden sin i store «vedstakker» som ligger som digre maurtuer ved husene. Hist og her stikker den langstrakte profilen av en brønnarm opp med en bøtte dinglende ytterst, over de runde, støpte brønnene. Mange hus er rene rønner, andre har en litt høyere standard og er bygget i dekorert murstein med valmet tak. Mere sjelden skimtes et laftet hus i en forhage bak lyseblå stakittgjerder.
Over alt er hageflekkene spadvendt, hakket, tilsådd og raket i vente på at året skal begynne. Det er vår i Volyn.
Etter to og en halv timens humpete busstur ender reisen i strålende vårsol i Kamen Kasirskij, hvor det gis en omvisning på det nye sykehuset som er bygget for såkalte «Tsjernobylmidler», og som ble ferdigstillet i 1996 - til år etter ulykken.
De mørke korridorene
Dr. Roman Ivanovitch Scparyk møter oss og forklarer litt om den generelle helsepolitikken i landet.
- Barna har egentlig rett til gratis medisinsk behandling til de er tre år, forteller han.
Men rettigheter er en ting, og virkelighet noe helt annet. I utgangspunktet sier reglene at alle i Tsjernobylsonen – i nedslagsfeltet for den radioaktive forurensningen fra atomkraftulykken – skal ha fri medisinsk behandling.
- Desverre kutter myndighetene stadig ned på overføringene slik at ordningen er umulig å etterkomme, sier dr. Scparyk alvorlig.
Korridorene i det nye sykehuset ligger i dunkelt halvmørke. Eneste lys er ofte det som siver inn fra åpne dører eller gjennom et vindu. Det spares på strømmen.
Fødeavdelingen for såkalt ”friske fødende” er 2 år gammel og ser ut som om den er fra 1920-30-tallet. Alle rom er spartansk innredet. På fødestua står en utslitt fødestol, og på et bord står en eneste, gammel kuvøse. I det minste virker den, foreløpig. Surstoff-utstyret er mere enn 25 år gammelt, blir det orientert.
Kvinnene må gjennomgå 3 tester – blant annet for å finne om de lider av syfilis - før de erklæres for «friske fødende».
- Nå har sykehuset begynt å praktisere at mødrene skal har barna inne hos seg på rommene og stelle dem selv, forteller dr. Scparyk, ikke uten stolthet
Denne praksisen ble gjennomført her i Norge på syttitallet.
Fødende kvinner må enten betale, eller ta med seg nødvendigheter som hansker og annet utstyr som skal brukes av legene under fødselen. Det er dyre ting. Svært dyre for dette fattige folket. Et keisersnitt blir en dramatisk økonomisk belastning.
- Likevel merker vi en stigning i fødselstallet, forteller dr. Scparyk.
Kvinnene får bli 6-7 dager på sykehuset etter en fødsel. Inne på et værelse sitter to kvinner med hver sin nyfødte. Spedbarna ligger urørlige – reivet inn fra halsen og ned på gammelt vis, slik at de ikke kan røre hverken armer eller ben.
- De er roligere da, forklarer en jordmor. – Og så sover de bedre.
Hun forteller også at sykehuset ikke har klær til så små, og at det heller ikke er vanlig at mødrene har det hjemme.
Kledene som barna er reivet inn i er frynsete av slitasje og har store flekker.
- Det er steriliseringsvæske – teppene steriliseres i 180 graders varme.
Det ser likevel ikke særlig appetittlig ut, der vårsola flommer inn gjennom vinduene med hensynsløs avsløring av alle skjolder.
By-sykehuset
Det er ikke annerledes stilt på Infeksjonssykehuset i storbyen Lutsk.
- Det vi har mest av er personale, forteller dr. Kobys Leonid Panasovytch, flankert av oversykepleierne Galima og Mariya. – Svært høyt kvalifisert personale, sier han stolt. – Vi har 200 sengeplasser som i øyeblikket er belagt av 120 barn og resten voksne. Samtidig har vi en stab på 35 leger, 150 sykepleiere og mere enn 100 assistenter og ulike medhjelpere. Det vil si nesten halvannen ansatt pr. pasient.
På barneavdelingen er pasientene i alderen 1 måned til 14 år, og nå har foreldrene lov til å være med når barna blir innlagt. All behandling er gratis, men også her må alle betale medisinene sine selv. Og alle pasienter må ha med mat og sengetøy selv.
- Bortsett fra de som er dødssyke og ikke har mulighet for å betale, sier dr. Panasovytch. - Egentlig er dette sykehuset beregnet på pasienter bare fra selve byen Lutsk, men i praksis har vi pasienter fra hele Volyn-regionen, fordi de små provinssykehusene sender pasientene hit når de selv ikke klarer å hjelpe. Det er ofte, siden de ikke har verken medisiner eller utstyr, påpeker han.
- Uten medisiner er det selvsagt ikke mulig å behandle sykdomsgrupper som luftveisinfeksjoner, leverbetennelse, mageinfeksjoner av ulike slag og infeksjoner i sentralnervesystemet. Det vi ønsker oss mest av alt, er de mest moderne typene antibiotika. Dr. Pnasovytch slår ut med hendene.
- Men, forteller han, – for pasienter med luftveislidelser, disponerer sykehuset et innhalatorapparat som ”renser luften i lungene og tilfører medisiner og oksygen”.
Dette sykehuset har også lange, dunkle korridorer. Her og der tøfler pasienter til og fra med senket blikk. Et sted høres sår barnegråt.
- Dette er et isolat for småbarn, viser dr. Panasovytch. – Her forsøker vi å atskille dem mest mulig.
I små båser, bak glassvegger som rekker halvvegs opp til det høylaftede taket, står barnesengene. I den innerste båsen sitter en ung mor. På barnesengen ligger et lite barn. Det er her barnegråten kommer fra. Selv er hun grimete i ansiktet, og ser vekk. Man får en følelse av å være inntrenger i noe svært privat.
Elefanter i glassbutikken
Varemagasinet i Lutsk er tre etasjer høyt. Allerede fra tidlig om morgenen står grupper av skinnjakke-kledde menn ved inngangsdørene. Det er svartebørsvekslerne. Ulovlig veksling foregår temmelig åpenlyst, og har man litt pågangsmot kan man oppnå en bra kurs. De fleste foretrekker banken som ligger et kvartal unna.
Det er lett å forkjøpe seg i varemagasinet. Det blir nesten som en feber. Vakre, langstettede, hånddekorerte glass til åtte kroner stykket. Eller fullt middagsservise til tolv for en snau tusenlapp. En lysekrone til under to hundre, kanskje. Eller vakre, tunge krystallboller i samme prisklasse.
I hyllen under krystallet står en helt ordinær ildfast form. Den koster det dobbelte av en stor krystallvase. Sikkert fordi den er importert fra Tyskland.
- Jeg er svært glad for og meget stolt av at nordmenn finner varer de liker i Ukraina, sier tolken Ludmila Konavshevska stolt og ser utover det berget av pakker, kasser og esker som de tilreisende må ha taxi til, for å få med seg hjem til hotellet.
Uttalelsen mildner den noe emne følelsen som kommer når man uten å blunke kaster ut beløp som for storparten av den ukrainske befolkningen tilsvarer flerfoldige månedslønner, på ting man egentlig ikke trenger.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det spørs om ikke handelsstanden i Lutsk opplevde et merkbart oppsving i omsetningen de få dagene, likevel. Et oppsving som kommer vanlige folk tilgode.
.......................
Vil du vite mer om "Barn fra Ukraina" sitt arbeid?
Besøk dem ved å klikke HER
|
|
| |
|
|
